Navnet BIBEL kommer fra det greske "βιβλία" som betyr bøker. Boken selv bruker ikke navnet i noen av tekstene, men allerede i det andre århundre e. Kr. bruker noen av kirkefedrene "biblia" om det gamle testamente. Omkring det 5. århundre blir ordet brukt av greske kirkefedre om hele den kristne skrift. I NT brukes gjerne følgende benevnelser på GT:- Skriften
(Matt. 21:42, 22:29, Luk. 24:32, Joh. 5:39, Ap.gj.18:24)
- Den Hellige Skrift
(Rom. 1:2, 2. Tim. 3:15-17)
Når ordet "biblia" betyr bøker, og vi på norsk bruker entallsordet "Bibelen", understreker det at på tross av en rekke forskjellige forfattere som skrev over en lang tidsperiode, er det en bemerkelsesverdig enhet. De troende vil si at det betyr at det har vært en aktiv hjerne bak det hele som gir boken en guddommelige autoritet. Dette skal vi komme nærmere inn på under kapittelet
"Bibelsyn" senere i denne artikkelen. Men det er mulig det er dette som gjør Bibelen til verdens desidert mest solgte bok.
For de fleste kristne er Bibelen hovedkilden for troen.
Luther kalte f. eks. "Skriften alene"
(Lat: "sola Scriptura") for det reformatoriske "formalitetsprinsipp". Han hevdet videre at "Den Hellige Skrift er sin egen utlegger" (Lt. "sacra Scriptura sui ipsius interpres"). Om det er mulig for en bibelleser/teolog å ha et så objektivt forhold til Skriften skal være uimotsagt. Det utsagnet understreker, er at skriftstudiet isolert har en egenverdi og en teologisk grunnleggende funksjon.
(Jfr. Sæbø 1982 s. 76)
På tross av det ovenstående framhevet Luther Bibelens "historiske mening", men hva det betyr skal vi komme tilbake til senere.
Selv om den katolske kirke hevder å bygge sin tro på Bibelen, var det nok de ubibelske forordninger som i sin tid førte til reformasjonen. Det er derfor ikke så rart at protestantene har vært opptatte av å bli mest mulig bibeltro:
"The Bible, I say, the Bible only is the religion of Protestants".
(Chillingworth W. 1975 s. 9)
Og om vi skal holde oss til nordmenn, kan vi fra en kjent bibelfortolker fra det forrige århundre sitere:
"Over bekjennelsesskriftene står Skriften som 'Højeste Sandhedsnorm og Troesregel'."
(Johnson G. 1881 s. 5)
Det bør her nevnes at vi på 1800-tallet hadde en periode hvor den teologiske debatt ikke gikk ut på å være mest "bibelsk", men mest "luthersk". En av Norges fremste religionshistorikere beskriver den teologiske strid på 1850-tallet på denne måten:
'Luthersk' og 'u-luthersk' ble de avgjørende teologiske argumenter, og en motstander var avlivet når han var brennmerket som 'u-luthersk'. Derpå fulgte sedvanlig en påvisning av at i det spesielle tvistepunkt var det lutherske standpunkt også Bibelens."
(Molland E. 1972 s. 37)
Det er vel fortsatt slik at den lutherske konfesjonalisme er i høysetet innenfor teologien i Norge selv om andre konfesjoner har fått sine studier ved etablerte læresteder. I den frikirkelige tradisjon har det normalt vært et uttalt ønske om å være bibeltro. Selv om det er slik, er jeg tross alt enig når det fra enkelte hold hevdes:
"Det viktig å huske at selv om de kristne bygger på Guds sannhet, så blir ikke Bibelens sannhet fullstendig praktisert i noe kirkesamfunn"
(McGavran 1983 s. 11)
Min menighet, Frelsesarmeen, står langt fra alene når det gjelder å legge Bibelen til grunn for kristelig tro, lære og liv, slik det kommer til uttrykk i den første trosartikkel:
"Vi tror Det gamle og Det nye Testamentet i Den hellige skrift er inspirert av Gud, og at bare de gir den guddommelige rettesnoren for kristelig tro, lære og liv"
Men
"Om kilden og normen for kristentroen er klar, vil alltid spørsmålet om den rette forståelse av den stå som det teologiske problem framfor noe annet. Det er i spørsmålet om fortolkningen og prinsippene for denne at veiene skilles og uenigheten helst oppstår i teologien og mellom kirkesamfunnene."
(Valen-Senstad A. 1979 s. 91)
